Denne artikkelen ble først publisert hos Finansavisen.

Kvalitetsaksjer har slitt lenge, men historien viser at slike fall ofte etterfølges av kraftige comeback, skriver Borea-forvalter Audhild Asheim Aabø.

Kvalitet pleier å lønne seg. I hvert fall over tid. Selskaper med høy egenkapitalavkastning, lav gjeldsgrad og solid kontantstrøm har historisk gitt meravkastning – både i akademiske studier og i praksis. Likevel er det disse aksjene som nå ligger bakpå. 

S&P 500 Quality Index har gitt rundt åtte prosent lavere totalavkastning enn den brede S&P 500-indeksen de siste par årene. Det er bemerkelsesverdig, for perioden har vært alt annet enn rolig: geopolitisk uro, krig i Europa og høy inflasjon. Alt skulle tilsi at investorer ville søke trygghet.

I stedet har de flokket seg rundt selskaper som er sykliske og som svinger mer enn snittet. Trygghet har rett og slett vært for kjedelig.

Denne svakheten er ikke et amerikansk særtilfelle. Det samme mønsteret ser vi her hjemme. I vår analyse, som dekker over 20 år med kvartalsvise data, rangeres selskaper etter kvalitet – målt ved høy egenkapitalavkastning, lav gjeldsgrad og sterk kontantstrøm.

Sammenligner vi utviklingen for de mest solide selskapene med resten av markedet, er resultatet tydelig: Vi må faktisk tilbake til finanskrisen for å finne en 12-månedersperiode hvor kvalitet har gjort det svakere, sammenlignet med resten av markedet.

Med andre ord: både på Wall Street og Stureplan har investorene de siste årene foretrukket fart fremfor fundament. Underprestasjonen skyldes ikke svak drift i selskapene, men investoratferd – og den sier mye om risikoviljen i markedet. 

Perioden har vært preget av en overflod av likviditet og teknologioptimisme. Pengene har jaktet på vekst fremfor trygghet. I et slikt klima blir selskapene med stabil inntjening og sterke balanser stående igjen på perrongen.

Over lengre perioder har studier fra både S&P Global og Robeco vist at kvalitet er en robust kilde til meravkastning. At kvalitet gir meravkastning er egentlig ikke noe mysterium.

Selskaper som kombinerer lønnsom vekst med sterk balanse har større handlingsrom i nedturer og unngår å vanne ut aksjonærene når markedet snur. Samtidig har de ofte en kultur for kapitaldisiplin som akkumulerer verdier over tid.

Det er nettopp denne evnen til å levere stabil verdiskaping som gir opphav til det man kaller en «kvalitetspremie». Selv om den virker fraværende nå, forsvinner den aldri helt – den bare dupper under overflaten mens markedet får utløp for sine mer spekulative tilbøyeligheter.

Aksjer handler tross alt om menneskets grådighet og frykt - og som historien har vist, svinger pendelen. 

Både i 2009, 2016 og 2020 ble kvalitetsfaktoren avskrevet, for så å gjøre et kraftig comeback når markedet igjen begynte å søke trygghet. Det skjer nødvendigvis ikke over natten, men mønsteret gjentar seg gang på gang: Når optimismen dempes og volatiliteten vender tilbake, pleier kvalitet å finne fotfeste igjen.

Over tid viser erfaringen at kvalitet kan være treg, men sjelden taper. Den ligger kanskje i skyggen nå – men som i fabelen om skilpadden og haren, er det ofte den rolige deltageren som vinner til slutt.

Med vennlig hilsen
Audhild Asheim Aabø
Porteføljeforvalter, Borea Asset Management